Øst-Kaasene:
 
Det hviler en viss usikkerhet om hvem som tidligere hadde opphold på stedet. Trolig var plassen bosatt av Ole (Olav) Nilsen og kona Liv Andersdatter Oseid (født 1734) i år 1781. Dette beregnet ut fra Drangedalssoga (1924) og folketellinger.

Nærmeste nabo i vest er Øygardsdalen, det er bare snakk om noen hundre meter. I Drangedalssoga, side 529, nevnes at det i en periode var tre plasser der. Dette fra år 1700 og utover. På side 533 står det derimot at det i 1781 var to plasser. En av de tre var nedlagt.

Rester etter hus:

Sannsynligvis er hovedsetet Øygardsdalen den eldste av plassene. Like nedenfor husene ble det, trolig tidlig på 1700-tallet, bygd en ny boplass som hadde kort levetid. Restene av denne er å se like øst for nåværende hus. Plassen ble kalt Kaasene, noe området også kalles i nyere tid.

Mot vest; rester etter demning / bro:

I et dokument fra 1868 står det å lese at eier av Stor-Oseid, Lars Knudsen Hoseid (1807-1873), som hadde kjøpt til seg flere parter av Oseid (kalt Stor-Oseid), delte mellom sine tre sønner. Fire år før tinglysning, i 1864, foregikk delingen mellom Knut, Vellek og Olav. Og nettopp i denne splittelsen blir Øst-Kaasene nevnt. Det var Vellek som skulle eie plassen, omtalt som "den midtre delen". I samme dokument står det, sitat: "....da de ei vil have huusmænd der efter de gamles Død". Sitatet innebefattet nok også Øygardsdalen, som lå innunder samme gård . I 1909 ble stedet solgt ut fra Stor-Oseid, da hadde det ikke bodd folk fast der siden 1891 (Kristen Jørgensen). Dette med unntak av enkelte leieboere. 

Gammel dokumentasjon sier at det har vært tre boplasser i området. Enkelt er det å finne hvem som har bodd der. Derimot er det ikke like enkelt å slå fast "hvem som har bodd hvor". I perioder oppholdt flere familier seg i Øygardsdalen samtidig, uten at disse er spesifisert på konkrete boplasser. For full oversikt er det derfor nødvendig å sammenligne alle tre stedene.

Link til Kaasene          Link til Øygardsdalen


Tilbake

Tilbake til startsiden

 

 

 

 

 

 

 

Tekst og bilder: Kjell Tore Vogsland